Hva er så argentinsk tango?

Hva er så tango

La oss til å begynne med si at vi ikke vil svare på spørsmålet i denne artikkelen. Det er nemlig altfor komplekst. Derfor kommer det bare til å handle om musikken her. Å snakke om tango er som å snakke om jazz. Det er rart at så forskjellige stiler som storbandmusikk og fusion får plass innenfor samme sjangre, altså innefor jazz. Slik er det også med tangoen. Hvis vi bare ser på musikken er det vanvittige avstander i stil innfor tangosjangeren. Lytt til en klassiker som orkesterlederen og komponisten Fransisco Canaro i en av hans mest kjente melodier, nemlig Poema.

Eller hva med en sang med Carlos Gardel, tangoens Paganini, Casanova, Elvis, eller Knutsen og Ludvigsen i en og samme person. Han er tangohistoriens største superkjendis. Her er hans fortolkning av Volver.

Hvis vi nå tenker tilbake på den harde rytmiske tangoen vi kjenner fra våre fordommer, og fra ballroom-tangoen, kan vi virkelig lure på hvor den er. Hvis vi skal prøve oss på å si noe om hva tango er snakker vi ikke først og fremst om en rytme eller en groove. Legg merke til at den klassiske tangomusikken ikke har en egen rytmeseksjon. Det finnes ingen trommer som slår takten – og for oss gjør det musikken langt mer tiltalende. Ingen prøver å insistere i tangoen. Ingen prøver å manipulere med overtydelig rytmikk. Vi får selv finne rytmen og velge hvilket lag av tangomusikken vi ønsker lytte til og tolke i dansen. Selvfølgelig betyr ikke dette at tangoen mangler rytme, men den ligger isteden i instrumenter som i populærmusikken ikke ansees å være rytmeinstrumenter.

Vel, poenget var bare å gi en smak av den klassiske tangoen. Lytt så – og se! – en låt med Bajofondo.

Her har vi absolutt rytmekomp, trommer, og på overflaten er det ikke særlig mye som skiller dette fra mye populærmusikk. Likevel er dette umiskjennelig tango for en erfaren tangodanser. Dessuten er videoen ganske interessant, fordi den viser noe av mangfoldet av hvordan tangomusikken kan brukes og hvordan den faktisk brukes. Liker du rumper er videoen paradisisk. De seksuelle klisjeene presenteres på rekke og rad. Dessuten ser vi hoppende diggende mennesker som oppførerer seg akkurat så usivilisert og herlig som vi mennesker kan bli når vi hører musikk som fenger oss. Tangomusikk er bruksmusikk, men det finnes også grener i tangomusikken som er rene lyttesjangere.

Astor Piazzolla er en av de viktigste fornyerne av tangomusikken, men han spilles ikke særlig ofte på dansegulvene. Dette er fordi hans musikk ofte er for komplisert. Ikke bare blandet han inn jazz-elementer i musikken, men han var influert av klassiske komponister som Bartok og Stravijskij. Her jammer han med sitt eget band på en jazzfestival i Montreal:

Prøv og følg den rytmen! Mye av grunnen til at vi er tiltalt av tangoen er at musikken er så kompleks i sin enkelhet. Selv om den er oppbygget i regelmessige fraser (perioder er ordet for den musikk-kyndige) gir den oss likevel stadig overraskelser. Vel, Piazzolla gir oss langt flere overraskelser enn vi klarer å gestalte på dansegulvet. I denne videoen er det som om han tenker ut musikalske tanker samtidig som tiden flyter fram. Det er sublimt utformet, og det er virtuost, men det mangler en forutsigbarhet som gjør at vi kan danse til musikken. Likevel inspirerer den oss til å oppdage tangoens mangfold enda dypere.

Et annet eksempel på tangoens mangfold er gruppen La Chicana. Her er nærheten til søramerikansk folkemusikk påtagelig, og det svinger på en vanvittig måte!

Det siste eksempelet på tangoens mangfold kommer fra gruppen Otros Aires. Legg merke til hvordan låten avsluttes med at en stemme fra fortiden synger «Milonga Sentimental», som jo også er låtens tittel. Til tross for all elektronikk i musikken er dette en såkalt milonga. Milonga er tangoens opprinnelse. Det er musikken som kom før selve tangomusikken (kanskje får vi tid og rom til å skrive om hva som kjennetegner en milonga i en senere artikkel). I korthet handler det om at det finnes en underliggende rytme som går igjen, og igjen, og igjen, som gjør at vi helt sikkert og klart vet at vi er i tango-sjangeren når vi hører denne musikken. Otros Aires lar låten avslutte med et ekko fra fortiden – på samme måte som deres moderne musikk er et nåtidig ekko av en tid som ikke lenger er.

Otros Aires får avslutte odysseen gjennom tangomusikkens mangfold, og de slutter også sirkelen gjennom å vise hvordan nåtiden står i gjeld til fortiden, men hvordan vi bare kan gjøre fortiden levende gjennom nåtiden.

Det vesentlige spørsmålet for oss blir så: hva sier alle disse forskjellige sjangrene om hvordan vi danser tango? Svaret vil her bli meget kort, fordi hele denne lille serien med artikler er viet til å snakke om hvor forskjellig dansen er.

For oss er tango primært en måte å kommunisere bevegelse. På en måte kunne vi si at tangomusikken er sekundær. Vi danser for å bevege oss. Vi danser for å ha en samtale mellom to kropper som elsker å danse. Likevel er musikken fullstendig sentral. Det er musikken som vi samtaler om i dansen. Når vi sier at den kommer i andre rekke er det fordi musikken ikke dikterer hvordan vi skal danse. Tango er på ingen måte en formel-dans hvor du kan telle en to og tre, og så ta bestemte trinn på disse slagene i takten. Musikken er også sekundær fordi vi i prinsippet kan danse til hva som helst. Som sagt, for oss er det viktigste med tangoen å kommunisere bevegelse. Men dermed er også musikken fullstendig sentral. Det er musikken som inspirerer oss til samtalen. Vi føler at vi har en storslått samtale når vi danser til Griegs a-mollkonsert, mens dansen og bevegelsene er langt mer fortrolige og intime når Tord Gustavsen ligger på platetallerkenen. Vi blir ranke i kroppen når vi danser til Canaro, og vi synker dypt ned i gulvet når det er Bajofondo som står for rytmene.