tangoteknikk med pablo inza og mariana dragone

Armer og bein – igjen…

To temaer vi tydeligvis aldri blir ferdige med å undervise er armer og bein, og vi har lyst til å ta opp to misforståelser som er så utbredte at de nærmest er å ta for «sannheter» blant altfor mange dansere.

Armer og signaler

Det handler på den ene siden om hvilken funksjon armene har og hvor mye kraft vi trenger å bruke for kommunisere. Mange menn spør hvilke «signaler» de skal gi, og kvinner spør etter hvordan de skal lese hans signaler. La oss gi et preliminært svar allerede nå.

Vi gir ikke «signaler» i tango. Å bruke dette ordet er et tegn på at man er fast i et paradigme der vi tenker for mye gjennom armene. Vi tror på en dans der menn fører med hjelp av sin bevegelse og kvinner følger gjennom å uttrykke fullstendige bevegelser heller enn å prøve å tekkes mannen gjennom å gjøre hva han sier gjennom «signalene». Dessuten, fordi det ikke finnes signaler skaper en slik tenkemåte usikre dansere, fordi vi leter etter noe vi ikke helt kan finne og lese.

Er inderlige bevegelser små?

Vi vil også snakke om, og det er relatert til det med armer og signaler, at det iblant blir satt likhetstegn mellom inderlig tango og små trinn. Dette er også en misforståelse.

Å gi hverandre frihet

Her er en herlig video med Mariana Dragone og Pablo Inza, som jo var i Oslo forrige vinter, men da med Sofia Sobrido i sine armer. Se og nyt! Det var egentlig den lille sekvensen som varer i noen sekunder fra 2:08 som først fanget vår oppmerksomhet. Ser hvordan Pablo nesten ikke holder sin partner. Vi ser hvordan begge armene hans nesten er helt løse. Deres funksjon er mer å fortelle partneren hvor han er enn at armene styrer henne. Se også hvilken herlig frihet hun får til å selvstendig bevegelse og til å uttrykke vakker dans.

Men, det er jo ikke bare her. Sjekk begynnelsen også (eller nærmest hvor som helst). De danser tett, men du kan stadig se hvordan Pablos arm beveger seg forsiktig på Marianas rygg – aldri sånn at hun blir usikker på hvor han er, han er aldri fraværende, men hele tiden gir han et nærvær som gjør at hun får frihet til å skape fantastiske bevegelser.

Signalspørsmålet

Her ser vi altså et godt svar på hvordan vi kommuniserer gjennom signaler i armer og hender. Svaret er: Vi kommuniserer ikke med signaler! Denne videoen viser med største tydelighet at armene er sekundære. Vi kommuniserer alltid primært med bevegelse og sekundært med armer som medierer bevegelsen. Syns du at Pablos føring ser utydelig ut? Syns du Mariana ser usikker ut i uttrykket eller på hvilke strukturer han fører? Neppe! Altså, menn fører med bevegelse, og kvinners oppgave er ikke å følge men å uttrykke med bevegelse.

Armene har imidlertid helt tydelige funksjoner i omfavnelsen, og det har vi skrevet om andre steder. Vi bruker mye armer, men vi bruker dem dynamisk og kun der vi trenger å bruke dem (forestill deg at vi lener oss fra hverandre i en colgada uten å bruke armer!). Vårt poeng er imidlertid at armbruk aldri kan kompensere for en bevegelse som vi i utgangspunktet ikke har. Derfor ber vi nesten alltid våre elever om å bruke mindre armer og mer bevegelse. Når vi begynner å få til dette er det fascinerende å oppleve hvordan mange tekniske og kommunikative problemer forsvinner, og det er først i dette stadiet vi begynner å gi våre elever mer konkrete opplysninger om hvordan vi bruker armene.

Uttrykk i trinnene

Noe annet vi ser med største tydelighet i denne videoen er hvor flotte og uttrykksfulle trinn de to har sammen. Om de hadde danset med de små «inderlige» trinnene som mange propaganderer for ville dansen sett puslete ut. Er det noen som syns dette ser hardt ut eller noe annet enn inderlig? Saken er at det er nettopp denne viljen til bevegelse hos begge som gjør at dansen ser flott ut. Bevegelsen er jo hva de to snakker om, og fordi de begge gir så tydelige bevegelser inn i dansen ser det vakkert og kommunikativt ut. Vi ser deres fortrolighet til hverandre fordi de uttrykker og byr så sjenerøst av seg selv. Mariana er ikke redd for å gjøre feil, og hun blir ikke forsiktig. Nei, hun tar sin plass og uttrykker med stolte trinn, og nettopp disse sjenerøse stegene er selveste grunnforutsetningen for at de skaper et uttrykk som ser ektefølt og inderlig ut. Det er også forutsetningen for at armbruken kan bli subtil og de kan oppfatte hver bevegelse i den andres kropp.

Ikke følg!

Vi tenker det slik at Mariana ikke «følger». Selvfølgelig gjør hun det, men det vi mener er at hun har et kraftfullt initiativ i sine egne trinn. Se også hvordan de alltid finner perfekt balanse når de stopper opp. Hennes lange trinn er en forutsetning for dette. Hvis hun var passiv og litt for mye lyttende, hvis hun tok ørlite kortere trinn for å være på plass for Pablo, da ville de kommer for nært hverandre og han ville følgelig dyttet henne ut av balanse – i hvert steg.

Mange kvinner vegrer seg for å ta lange og uttrykksfulle steg fordi de tenker at dette kompromisser med kommunikasjonen og nærheten til partner. Nærheten kan uttrykkes på to måter – i denne sammenhengen.

Det ene er nettopp at vi faktisk tar de lange trinnene eller i alle fall lange nok. Altfor mange kvinner er litt følgende og passive, og resultatet er at de går ørlite kortere enn mannen. Dette fører til at han kommer for nært henne og trykker henne videre inn i neste trinn. Det skjer helt av seg selv, og grunnen er altså de for korte trinnene. I verste fall, og dette skjer beklageligvis ofte, prøver hun å kompensere gjennom å gi «motstand» med armene (les en mer grundig drøftelse av motstand her: http://www.tangotango.no/2014/11/motstandsbevegelse-mot-motstand/). Dette resulterer i spente armer og at man hindrer armene fra å føle subtilt fordi man spenner seg. En annen vesentlig måte å kompensere for de ørlite for korte trinnene er at man lener seg mot hverandre mer enn det man trenger.

Fysisk nærhet

Vi er selvfølgelig enige i at vi alltid skal være nære hverandre (men vi skal ikke nødvendigvis danse nært) og vi skal alltid være i kommunikasjon med hverandre. En grunnforutsetning for å få til dette er at vi henvender våre kropper mot hverandre. Det kan bety at vi lener oss inn mot hverandre, men som oftest bør vi få denne fysiske nærheten kun gjennom en fysisk henvendelse til hverandre, ikke gjennom å begynne å kompromisse med vår akse gjennom å lene oss mot hverandre.

Forskjellen trenger ikke å se så stor ut fra utsiden, men vi snakker om to helt forskjellige paradigmer i hvordan vi forholder oss til hverandre. Den ene fratar oss balansen og selvstendigheten, og dermed vår evne til å kommunisere. Den andre skaper en fri dans der vi kan skape et variert og dynamisk uttrykk og der vi ikke setter noen grenser for hva vi kan uttrykke. Det er selvfølgelig ok å danse i en såkalt milonguero-stil, der vi faktisk lener oss mot hverandre, men mange bruker en slik «stil» som en unnskyldning for å ikke stå i egen balanse. Dessuten er det mye av klassisk tango der det kan se ut som om danserne deler akse med hverandre, men de står helt tydelig i sin egen balanse. Tingen er imidlertid at de henvender seg til hverandre meget sterkt, ikke at de deler balanse. Milonguero er faktisk meget uvanlig på høyt nivå, og stilen er nå nesten utdødd. Balanse er alltid noe vi må ta vare på selv. Derfor er det ikke bare nødvendig at vi går like lange og uttrykksfulle trinn, men også at vi ikke tenker at vi skal gi «signaler» med armene, fordi dette vil dytte oss konstant ut av balanse.

Hva var poenget?

Etter en halvtime på våre nybegynnerkurs forklarer vi at deltagerne har tatt alle trinnene som finnes i tango. De har gått fremover, bakover og til siden. Så sier vi at resten av deres tangoliv handler om å utforske disse trinnene. Av en eller annen grunn begynner de fleste å gjøre ting komplisert. Vi legger hindringer i veien for oss selv. Damer tør ikke å uttrykke trinnene sine. Vi går ikke hele veien fra et balansepunkt/fotsamling til neste eller vi stopper bevegelsen gjennom å spenne opp armene i en stiv abrazo.

Vårt poeng med denne lange artikkelen er egentlig meget enkelt: Beveg deg! Dans og uttrykk, og bruk armene som følehorn som lar deg stå støtt i ditt eget uttrykk slik at kroppen din har bevegelser å bidra med inn i en felles tangosamtale med partneren din. Det vi har delt her er noen forklaringer på hva som ofte skjer når vi gjør ting komplisert, og dette er ting vi som lærere har sett utallige ganger. Noe virkelig gøy og interessant er at det er meget enkelt å gjøre dansen langt mer interessant. Det er bare å endre innstilling for å finne sitt uttrykk, og dette vil løse en lang rekke problemer. Og ikke bare løser det problemer, det skaper er stort og vakkert og ikke minst inderlig uttrykk.

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *