Halleluja og Amen

På den ene siden mener vi at tango er noe helt for seg selv. På den andre siden er tango kun en dans blant andre danser. På den tredje siden (hvis det finnes en slik side i vårt språks arsenal av metaforer) er dans ikke bare-bare. Gjennom at dansen ikke er noe mer enn kropp har den et unikt potensial til å si noe om hva det er å være menneske. Dansen er faktisk ikke noe annet enn mennesket selv.

Når Alvin Ailey American Dance Theater begynte å vokse seg til 1958 var det en sterk stemme i borgerrettskampen i USA. Språket var bevegelsen, og danserne var afroamerikanere. Forestillingen Revelations fra 1960, med koreografi av selveste Ailey, er blant det mest gripende som er blitt vist av danseforestillinger på Den Norske Opera og Ballett siden de slo opp dørene i Bjørvika. Dette er en estetisert Gudstjeneste, det handler om lengsel, om å vandre og forandre seg. Alt er akkompagnert av spirituals, og Fix Me, Jesus viser noe av Aileys eleganse. En mann og kvinne danser i en duett. De ser ikke hverandre. Våre blikk sentreres på henne. Hennes hånd finner støtte på hans lår i en arabesk, hun er på nippet til å falle når hun står på tå, men han finnes alltid der for henne. Han går med henne som hennes skygge, han speiler hennes dans, og man vet ikke helt hvor kraften kommer fra. Kommer den fra henne eller fra hennes venn Jesus? Judith Jamison, som blir titulert Ballettsjef Emerita, sier at Revelations handler om å være menneske. Fix Me, Jesus handler om tillit, om utvikling, oppdagelse og frigjørelse, om kamp, og hva vi framfor alt kan lære av denne forestillingen er at det også handler om glede. Dans handler om glede, og det er noe å huske på for arrogante tangodansere som lett legger skylden for kantete dans på angivelige klønete og spente partnere, og det er noe å huske på når vi blir altfor kresne på hvem vi danser med.

Selv om mye hadde skjedd i USA i 1960 når Revelations ble skapt er det verd å huske at Jim Crow-lovene, som stadfestet at sorte borgere ikke hadde samme rettigheter som hvite, fremdeles var gjeldende. Med en slik bakgrunn er det vanvittig å oppleve dansernes inderlighet i sin tro og den ekstasen de formidlet i sitt møte med Guddommen – som Ailey har komponert for bevegende kropper. Eller kanskje nettopp undertrykkelsen var forutsetningen for den uhemmede gleden de uttrykte? Det er lett å tenke at Alvin Ailey American Dance Theater vant flere sjeler til evigheten. For oss var det i alle fall inspirerende å få en så sterk påminnelse om hvor kraftfull dansen kan være, om at det alltid handler om å ta godt vare på hverandre, og at dens innerste vesen er gleden. Halleluja og Amen.

Kvelden begynte imidlertid med negative fortegn. Verket Anointed (2010) av Christopher L. Huggins var ikke godt nok innøvd. Det ble kraftløst når danserne ikke rakk å holde tritt med den vanvittig raske koreografien, og når det dessuten var usynkronisert var dette punktet et gjesp på programmet. Soloet Cry (Ailey, 1970), med Briana Reed som ensom danser på scenen var sikkert et politisk viktig stykke i sin tid. Det er tilegnet ”alle svarte kvinner alle steder – spesielt våre mødre”. Reed danser med et stort hvitt tøystykke som blir så vel skaut og slør som det er kluten hun tørket gulvet med. Selv om stykket ender i ekstase manglet hun kraft. Det kunne man imidlertid ikke si om de seks mennene som danset i The Hunt fra 2001 (Robert Battle). Dette var urkraft, det var hardtslående, det var jegere i voldelig hoppende og slående utfoldelse, det var bokstavelige skrik, det var løft og kast, testosteron og mørke muskler som sydet av liv og det er vanskelig å forestille seg at et annet kompani kunne ha framført dette med sånn overbevisning.

Likevel, hadde kompaniet tatt reisen over Atlanten kun for å fremføre de tre første stykkene hadde de kunnet blitt hjemme. Men Revelations var en usedvanlig sterk opplevelse, så vi kan ikke annet enn å si det igjen: Takk, Halleluja og Amen.

25/6, Den Norske Opera og Ballett
Alvin Ailey American Dance Theater
Verk av Ailey, Huggins og Battle

Her kan du se Fix me, Jesus, og du finner rikelig med andre klipp fra forestillingen på YouTube:

Sjekk også Kulturkompassets forhåndsomtale og deres kritikk av forestillingen.