Late tangodansere og en sint argentiner
Hvor mye innsats er vi egentlig villige til legge i å øve tango?
Vi sier fra tid til annen at tangodansere er late, og vi sier det direkte til våre kursdeltagere. Mange blir forundrede. Andre ler. Hvordan kan vi si noe slikt til mennesker som i gjennomsnitt danser tre-fire kvelder i uken, og som knapt nok går fra gulvet et eneste sekund annet enn for å finne seg en ny partner? Tingen er at det er ytterst få som øver tango. Hvor mange er det ikke som går på kurs og lærer seg nye fine ting som de deretter ikke implementerer i sin dans?
Vi har mye å si om hvor givende det er å jobbe sammen, hvor dypt vi lærer hverandre å kjenne når vi skaper en trygg samtale om dansen, hvor stor foten kan bli hvis vi blir kjent med alle dens aspekter, hvor enkelt det er føre det aller mest ekstravagante av repertoar hvis vi vet hvordan vi kommuniserer fysisk med hverandre, hvilke uante og negative konsekvenser en spent høyretommel hos kvinnen eller en venstretommel hos mannen kan få, og vi har mye å si om den teknikken vi har utviklet hvor det nesten er umulig for Magnus å få Anne Marit ut av balanse. Ja, vi har mye å si om å øve tango, men vi skal ikke si det her. Vi skriver disse radene på bakgrunn av Sebastian Arces sinte utspill om øving (du kan lese det selv om du ikke er på Facebook): http://www.facebook.com/arcetango/posts/10150616861831512.
La oss forresten si én ting til. En del sier at de ikke har lyst til å jobbe med tangoen fordi de bare har lyst til å danse. Vel, det er trist hvis alt blir til tekniske problemer å løse. Likevel, hva er det vi egentlig får ut av å ”bare danse”? For oss handler det om relasjonen mellom oss og gleden av å bevege oss. Relasjonen blir satt på spissen når vi faktisk snakker med hverandre og jobber på ting. Det blir dermed enda mer interessant å være i hverandres armer når vår sårbarhet kan løftes opp på overflaten. Vår samtale når vi øver krever nemlig usedvanlig mye respekt. Ansvaret for hverandres vel blir påfallende.
Hvis det finnes noen som ikke er så interesserte i det psykologiske i relasjonene som oppstår når vi danser, men som mest danser for bevegelsens skyld, ville det jo vært vanvittig dumt å ikke øve. Hvorfor ikke gi seg selv muligheten til å få enda herligere opplevelser fra dansen? For øvrig mener vi at disse to aspektene av dansen ikke kan skilles, men det er tema for en annen bloggpost.
Bare en siste ting før vi setter punktum. Vi setter stor pris på at Sebastian Arce setter fingeren på vekten av å øve, men vi synes kanskje at han formidler det med litt for mye sinne og oppgitthet. Når vi sier at tangodansere er late prøver vi å gjøre det med så mye latter, varme og kjærlighet som mulig. Vi ønsker nemlig å fortsette å tilegne store deler av våre liv til å trekke enda flere mennesker inn i tangoen, og for å få det til må vi stå på deres side. Vi håper å kunne inspirere dere til å bruke en practica til hva den faktisk er tenkt for. Husk også å ta din daglige time med individuelle øvelser på alvor. Du har godt med tid til det siste i påsken.
Abrazoer fra Anne Marit og Magnus
Tack för insiktsfulla inlägg från er båda. Enig, Kåre, att vi alla måste få lov att ha våra egna ambitionsnivåer. Anders, tack för att du pekar på det svaga fokus som finns på eget lärande i tango.
Det verkar som om många tangodansare har oerhört höga ambitioner. De lägger otroligt mycket tid på dansen, och de pratar knappt om något annat, och de säger uttryckligen att de har lust att utvecklas, men ändå låter de bli att bedriva medveten övning annat än de många timmarna de investerar på kurser. Vi sätter också sökljuset på diskrepansen mellan uttryckt vilja till investering, vilket man bland annat ser i hur stora summor pengar dansare kan investera i kurser, och hur detta alls inte följs upp med efterföljande övning/reflektion.
När nu det här är sagt är det mycket viktigt att påpeka att det här är en observation från oss som lärare – det är inte ett försök att sätta någon på plats. Sebastian Arce var nog lite väl aggressiv i våra ögon, och vi kan bara följa honom i att ställa frågan, men inte i hans personliga frustrationer över hans elevers/studenters bristande vilja till utveckling. Vi diggar våra elever och det kommer vi troligen att fortsätta att göra!
Annars, Kåre, är du ju förebildlig i hur vackert du skriver om hur man måste ta vara på varandra i dansen. Andra känner det och har det fantastiskt i dina armar. Det är underbart att läsa.
Anders, ja det blir en trög lärandekurva när nybörjare dansare med nybörjare. Det är många av våra elever med mindre erfarenhet än dig som med blanka ögon berättar om starka upplevelser på dansgolvet med dig.
God påsk!
Slutten på forrige innlegg ble litt usammenhengende (fordi jeg klippet vekk halvparten av hva jeg skrev). Jeg gikk i samme fellen jeg anklaget Sebastian for å gå i! 🙂
Jeg leste Sebastian sin post med interesse, men synes den ble veldig ustrukturert, og blandet mange ting han tydeligvis har irritert seg over lenge.
Ett moment var betalingen omreisende par tar. Uten å ha veldig kjennskap til hvordan det fungerer i den europeiske tango-scenen, antar jeg det ikke er annerledes enn f.eks blant klassiske pianister. Der har jeg inntrykk av at man en ganske liten elite-klasse, som tar ekstremt store honorar. Disse MÅ festivaler ha på plakaten, for å få PR og troverdighet, men siden de tar mye av budsjettet, blir det lite igjen til resten av miljøet.
Man kan anklage disse pianistene for grådighet, men det forandrer antagelig ikke så mye. En viktig forskjell mellom klassisk musikk og tango, tror jeg er hvor oppdatert, oppsøkende og online «publikum» er. Det er nok mye større sannsynlighet for at «ordet sprer seg» om dyktige folk rett under stjernestatus i tangomiljøet, enn mange andre steder. Derfor er jeg ikke så veldig bekymret for dette.
Videre skrev han (eller roper, i store bokstaver) om manglende øving og nyskaping, og kaller det latskap. Jeg tror, som har blitt nevnt, at mange har ulike grunner til å danse tango, og til å undervise. Å anklage noen for manglende øving blir jo bare berettiget om det er et mål for personen å forbedre seg raskere enn det man allerede gjør. Det tror jeg ikke det alltid er. Mange har det som hobby, og er fornøyd med det. At andre kan ha det som profesjon uten å øve så veldig mye, det får konsumentene ta ansvar for…
Det jeg imidlertid er helt enig i, er at det er lite fokus på egen-øving i tango, og (som et annet punkt) at det er en ganske treg læringskurve for nybegynnere når man mest danser med andre nybegynnere.
Det er mye riktig her-men alle har vel også lov til å ha sitt eget ambisjonsnivå? Og ikke alle har samme muligheter til å kome på høyt nivå uansett, men klarer kanskje å følge musikken? Det er lett å forstå et en som brenner for tango og underviser og gjør sitt beste for å formidle kunnskap blir frustrert og sint om eleven ikke gidder å anstrenge seg for å følge med og prøver på å gjøre det riktig- som jeg antar at en skolelærer også blir oppgitt over likegyldige elever.
Tilbake til første setningen, om man ikke har noe ambisjonsnivå så kan man heller ikke vente å få danse ubegrenset med dem som har et helt annet ønske om hva dansen skal inneholde-man møter vel konsekvenser her som ellers i livet vil jeg tro, og det er riktig også- å høste som man sår. er et greit prinsipp
Det er ikke alltid like lett å finne en partner man har god kjemi med og med god gjensidig respekt og omtanke for hverandre i øvingssituasjonen-, og kunne øve over tid, noe som er vesentlig å ha., det beyr ikke at man ikke kan si fra om det som ikke fungerer, det er en forutsetning for å fikse problemet! En balanse mellom egne ambisjoner og eget ego så man ikke blir arrogant overfor dem som kan mindre men likevel prøver er også vesentlig for å ha et hyggelig miljø.Begynnere er eller har alle vært…poenget med å øve for å bli bedre er etter min oppfatning viktig for bedre å ta kunne ta vare på sin partner og gjøre dansen behagelig og kanskje spennende for vedkommende,i den nære situasjonen dansen medfører.
Jeg er helt enig i at hvis man vil gå ut og danse så må man prøve å gjøre det skikkelig- av respekt for partneren – og for seg selv, så langt ens egne forutsetninger tillater.Det er noe der også, etter egen erfaring så kan ikke alle få til alt. på en bra måte…,og nå tenker jeg altså på meg selv:-) selv om lysten til å bli bedre er der hele tiden….kanskje jeg også er litt lat og gir ikke nok prioritet/anstrengelse til det jeg ønsker meg- men det finnes begrensinger- i egen kropp-det merker jeg..Ha en fin dag begge! K