Nothing matters when we’re dancing

Foto: Rahi Rezvani, Nederlands Dans Theater

Frasen Nothing matters when we’re dancing gjentas om og om igjen. Alle har smil mer intense enn de mest ihuga gladkristne kan prestere. De gjentar noen ganske enkle bevegelser og er helt avskårne fra verden rundt omkring seg. Grunnen under deres føtter senker seg langsomt ned til man ikke kan se dem lenger. Samtidig er den gamle damen blitt enda litt eldre. Hun danser samme ting som når hun var ung, men hennes partner stopper hennes bevegelser og trekker henne tilbake hele tiden. Alt skjer med et alvorlig uttrykk i ansiktet. Prøver han å få henne til å se at verden rundt dem er i ferd med å rakne? Hun ser det ikke. Nothing matters when we’re dancing. Hun skjønner ikke verden, men hun er ett med bevegelsen. Han skjønner dansen, men skjønner han gleden av den? Er det hun eller han som har skjønt mest? Verket er Schmetterling, og vi har vært for å se Nederlands Dans Theater 1 i kveld.

Hvis du ikke har kjøpt deg billett for noen av de gjenstående forestillingene er rådet enkelt: Løp og kjøp! Selv om man kan danse fordi man liker musikken eller kanskje fordi man har en trang til å være nær andre mennesker er det én forutsetning som må være på plass for at man skal fortsette å danse, nemlig at man elsker og lar seg fasineres av bevegelse på alle mulige måter. For oss er tangoen kun et startpunkt som nå kun er en del i et langt større bevegelsesprosjekt. Likevel er den kjernen og navet i alt hva vi tror på. For oss spiller det egentlig liten rolle om det er tango, hiphop eller ballett vi ser på. Kjernen er alltid noe av det samme, og når vi nå har sett NDT (igjen!) ser vi en selsom type av tangoforestilling foran oss. Alt er nemlig tango hvis man bare har øyne for det.

Det er vanskelig å forestille seg at det finnes et helt kompani med dansere som har en like rå fysikk som danserne i nettopp NDT. De kan gjøre hva som helst, og de viser med største tydelighet hvordan uttrykk ikke kan skilles fra teknikk. Begynnelsen av det første verket, Sehnsucht, er vidunderlig. En mann er sammenkrøpet, og langsomt, langsomt reiser han seg opp. Han blir imidlertid ikke ferdig med å reise seg. Når han har strukket seg er det som om han skaper litt mer plass mellom ribbeina, og så blir han litt lenger og enda litt lenger. Bevegelsen går så ut i en annen kanskje ventet eller ikke uventet kroppsdel. Dansen er her den kraften som ikke kan opphøre. Dansen er ren bevegelsesenergi som man kan påvirke, man kan uttrykke den på forskjellige måter, rette den forskjellige steder, hviske med den eller få det spektakulære til å skje, men man kan aldri kue den uten å også ta død på dansen. Selv om vi tangodansere ikke trenger å gjøre slike kompliserte bevegelser må energien aldri forsvinne, og det får ikke være en del av kroppen som ikke uttrykker kjærligheten til bevegelsen.

Koreografene Ligthfoot og León har to sider som vi setter meget stor pris på. Det ene er at de besitter en meget spesiell musikalitet, og det andre er at de er så underfundige og overrasker så mye med bevegelsesmaterialet at de nærmest kan kalles for filosofer gjennom sine koreografier. Begge disse egenskapene er noe enhver tangodanser burde dyrke, selv om vi gjør det i forhold til noe forskjellig repertoar.

Det ser ut til at Lightfoot og León fordyper seg i forskjellige måter å lytte til musikken. Særlig i Sehnsucht viser de hvordan bevegelsen kan peke mot stort sett ethvert element av musikken, og hvordan utallige forskjellige uttrykk alle kan peke mot samme materiale. Verken musikk eller dans tegner den andre, men Sehnsucht består av sanne dialoger hvor koreografene lar oss se og lytte til musikken med helt forskjellige briller. Det raske kan tegnes langsomt fordi de lytter til den langsomme harmoniske rytmen i den energiske musikken. Det lystige kan bli absurdistisk, og det fremadstormende kan uttrykkes i en så stillferdig bevegelse at den ser ut som en tanke, men det er en tanke med samme retning som det fremadstormende. Dansen kan kontrastere musikken men likevel på en måte som gjør det klart at så vel dans som musikk snakker om samme ting bare med helt forskjellige fortegn. På en slik måte lar Lightfoot og León oss se musikken på helt nye måter, og til slutt øver de oss opp i å se selveste virkeligheten litt annerledes. Nettopp denne musikalske måten å utføre bevegelse burde være obligatorisk pensum for enhver tangodanser. Tenk hvor vidunderlig det er når noen klarer av å danse en rask milonga langsomt! Likevel, tenk så få som klarer det, og tenk hvor selvhøytidelig og kjedelig det ser ut når det ikke fungerer musikalsk.

Til sist må vi si noen ord om det underfundige ved deres koreografier. En bevegelse kan alltids begynne en plass, men så plutselig få en helt annen retning. I Sehnsucht danser to av danserne i et firkantet dukkeskap. Noen minutter inn i forestillingen vrir rommet seg 90 grader. Hele virkeligheten blir snudd på hodet. Nettopp slik er hele verdenen til Lightfoot og León. Man vet aldri hvor initiativene i samspillet mellom danserne kommer fra. Hva som begynner som aktivitet og styrke hos en danser blir til et løft med helt uventede kroppsdeler hos den andre. At det uventede skjer er regelen for Lightfoot og León, men det skjer likevel på en måte som er nettopp deres måte, og dermed skaper de et helhetlig språk som er unikt for dem.

Det er stort at Nederlands Dans Theater 1 er tilbake i Oslo, og uansett om du har for vane å gå på danseforestillinger eller om aldri har satt din fot i Den Norske Opera og Ballet må du se denne forestillingen. Dans kan ikke bli bedre enn dette.

22/11 2012 Nederlands Dans Theater 1 i Den Norske Opera og Ballet
Verkene Sehnsucht og Schmetterling, begge koreografert av Sol León og Paul Lightfoot
Forestillingen spilles også i Oslo 23-25/11, 2012