Velg dine forbilder

Magnus har en venn med en kroppsintelligens som er litt over gjennomsnittet. Den første gangen han kastet seg ned slalåmbakken gjorde han det som om det var enkelt og selvfølgelig. En venn av han spurte, med åpenbart hakeslipp, om det virkelig var sant at han aldri hadde prøvd å stå på slalåm før. Vennen til Magnus svarte at han hadde jo sett ganske mye slalåm på tv, så han visste omtrent hva han skulle gjøre.

De færreste av oss kan trekke det like langt som vår venn, men alle kan ha fordeler av å se på sine forbilder. Mange tangodansere ser mye på YouTube, og det er bra. Imidlertid bør man være bevisst hva man søker opp. Når du finner noe du liker, se mye på det. Liker du Chicho – som vi gjør – se samme video fem eller ti ganger. Se den en gang i uken i et halvår, og framfor alt, se mange, mange videoer med Chicho.

Noen sier at de ikke er erfarne nok som dansere for å kunne skjønne hva det er Danseren (les: Ditt Forbilde) gjør. Vi vil mer og mer lære oss å kjenne igjen tekniske aspekter og vendinger i repertoaret, og at vi ser på andre dansere er en del av denne prosessen. Når vi så kommer oss på en milonga er det plutselig noen som utfordrer vår måte å gå på, og dermed kanskje vi kjenner igjen noe av hva vi har sett på. Altså, det kan være at vi plutselig kjenner igjen et snev av Chicho eller Javier Rodriguez eller Eugenia Parilla i vår egen kropp. I så fall kan vi jo begynne å leke med det og å utvikle det.

Bevisst imitasjon

Vi kan jo også helt bevisst prøve å imitere de store danserne. Vi gjør det en del, men det forutsetter at vi har sett mye på disse danserne. Ta Javier Rodriguez og avdøde Andrea Missé som eksempel – og vi bruker dem ganske ofte. Vi bestemmer oss for å forsøke å danse som de gjør, og det er som om vår kroppsintelligens tar over. Vi blir til betraktere av vår egen omfavnelse, og vi oppdager hvordan vi holder den løse armen høyt, hvor kontaktpunktet i brystet er (og vi må stå i egen akse for å kunne få til alle små elegante ting de gjør), hvordan vi bruker bena og strekker dem på en annen måte, at vi føler senter høyere, og mye mer.

Mest av alt bør vi se på andre dansere fordi bare det å se gjør noe med oss som dansere, selv om vi ikke bevisst prøver å imitere dem etterpå. Det at vi har speilneuroner er meget spennende. Disse kan forklare ting som empati. Når din venn (eller uvenn) gråter er det lignende prosesser som aktiveres i deg, og det skjer på et helt neurologisk nivå. Dette kan brukes for innlæring. Det blir litt som at man innenfor idretten lenge har brukt visualiseringer. Man ser for seg hvordan det skal se ut og hvordan det skal føles. Imidlertid får man hente dette innenfra. Å se en video med elegante dansere er å få noe av den muligheten til eleganse – eller hva du nå ser på eller leter etter – til å sette seg i kroppen. Derfor kan vi ikke bare kjenne igjen elementer av andres teknikk som vi plutselig bruker, men vi kan aktivt plukke fram og bruke det som har satt seg på vår dansefantasis netthinne.

Vær kritisk!

YouTube er en gigantisk kilde til kunnskap. Når du ser noe som ikke er helt topp, surf videre. Når du finner fram til Chicho, Javier Rodriguez, Eugenia Parilla, Gustavo Naveira/Giselle Anne, bli da der. Se mye, og til sist vil du plukke opp noen av disse kvalitetene.

Vi har mange forbilder, men det er langt flere som lar oss stå igjen ubeveget. Vi ønsker å konsentrere oss om de første. La oss vise en video fra haugen av klipp som vi har studert. Vi har sett denne 30-50 ganger. Vi har faktisk ikke prøvd repertoaret de viser fram, men vi har derimot jobbet mye med grunnteknikken som er forutsetningen for å få til hva de gjør. Klippet er en demonstrasjon av repertoar etter et kurs. Se Danas overlegne balanse i ethvert trinn. Det er som om hennes tær er gigantiske, og balanseflaten ubegrenset. Klippet er også en kraftfull demonstrasjon av hvordan tango er noe som skjer i tre dimensjoner (de fleste sosiale dansere danser helt ”flatt” over gulvet) samt hvordan omfavnelsen er dynamisk. Med det siste mener vi i korthet at vi jobber både inn og ut i omfavnelsen og at det aldri er snakk om på-eller-av. Det vi føler er aldri ”signaler” om å gjøre noe, men en dynamisk vekst og forminskelse av kraft mellom danserne som fører til den levende bevegelsen som uttrykkes i hele kroppen. Det er mye mer å si om klippet, men poenget her var ikke å snakke om grunnteknikk, men å oppfordre deg til å studere dine forbilder enda mer inngående.

Fortell oss gjerne noe om hvilke dine forbilder er i kommentarfeltet. Hvilken danser(e) har du kikket mest på av alle?