argentinsk tango i oslo

«Det ubalansertes balanse»

«Det ubalansertes balanse»

Du husker sikkert hvordan du som barn kunne holde en av dine venner i hendene, og så begynne å snurre. Føttene kom nærmere og nærmere, men kroppene lenger og lenger fra hverandre. Sentripetalkraften, og ikke minst samværet og følelsen av å leke med en god kamerat, ga et herlig magesug. Det føltes kanskje litt som å fly, selv om føttene var plantet på bakken hele tiden. Så gikk det som det alltid gikk, nemlig at dere ikke lenger klarte å holde fast ved hverandre. Hvis du tror at dere kom ut av snurreleken fordi det ble for tungt så bør du tenke etter igjen. Det var heller fordi dere mistet balansen. Det var fordi en fot ikke lenger var plassert helt optimalt i midten av dere eller fordi trekket i armene ble for ujevnt. Dette er prinsippet bak en tangoteknikk som vi og mange med oss praktiserer. Vi ønsker å oppnå det herlige suget vi kan få når vi snurrer hverandre.

Min partner er på vei fra meg. Jeg gir en motkraft, og hun dveler. Hun tar ikke imot den umiddelbart, og for et øyeblikk blir spennet mellom oss enda sterkere. Eller, faktisk tar hun imot den, men hun gir ikke etter for kraften. Hun kommer ikke umiddelbart i min retning fordi jeg gir motkraften. Resultatet er at vi i noen øyeblikk kommer enda lenger fra hverandre, og vi akkumulerer en større og større energi i vår abrazo. Til sist må det hele få en oppløsning, og hun kommer tilbake med en langt større kraft og selvstendighet enn om hun hadde vært en flink pike og umiddelbart gått i den retning jeg indikerte. Med tørre tangotermer kunne vi si at det er som om vi en kort stund er i en colgada, og når energien får sitt utløp er den sannsynligvis for sterk til å nøytraliseres. Isteden får vi en motsatt følelse av hva vi nettopp hadde. Istedenfor at vi er på vei fra hverandre blir det nå en kompresjon mellom oss. Nok en gang akkumulerer vi kraft og energi, men denne gangen i motsatt retning.

Overskriften til denne artikkelen er et sitat fra Mazen Kiwan. Han er nærmest inkarnasjonen av danseren som tror på tangoen som en dans mellom to dynamiske akser. Han snakker iblant om ”the balance of the imbalanced”, og vi synes at det er en glitrende term. Det er nemlig ikke likegyldig hvordan vi finner motkreftene. Det er ikke slik at vi kan bestemme oss for å utføre et bestemt tangoelement, og så skjer det. Vel, kanskje det går med enkle saker som danses i en klassisk teknikk, men vi kan ikke gjøre en colgada eller en volcada uten å være i konstant dialog med vår partners kraft og tyngde. Selv om vi går ut av våre selvstendige akser er vi hele tiden balanserte, men vi er det sammen. Ikke bare er vi balanserte sammen, men vi har en enda bedre balanse. Det er samme prinsipp som med gotiske buer innen arkitekturen. En pilar eller en kropp som står alene kan ikke holde samme vekt eller kraft som to pilarer som deler akse eller kraftsentrum. Derfor kan vi potensielt være sterkere sammen i vår balanse. På den andre siden er innsatsene her større. Hvis vi gir og tar for mye eller for lite, altså: Hvis vi ikke lytter til vår partner kan dansen bli ubekvem og direkte stygg. Det kan bli rykkete, vi kan bruke langt mer kraft enn hva vi trenger, og ikke minst ser det hele udynamisk og kjedelig ut.

Det er en lang rekke dansere av i dag som bruker en teknikk som denne. Grunnen til at vi valgt nettopp dette klippet er fordi Mazen og Sigrid er så (over)tydelige i bruken av teknikken. Dessuten bruker de et repertoar som ikke bare krever en dynamisk teknikk. Det er heller slik at repertoaret er en konsekvens av en grunnleggende måte å tenke rundt tangoteknikk. Dessuten kan du se hvordan de noen ganger gupper – altså går opp og ned i høyde – særlig Mazen gjør seg skyldig til dette. Det er kanskje ikke en fjær i hatten for hans teknikk, men det demonstrerer hvordan han på en overtydelig måte bruker teknikken hvor de akkumulerer kraft og så gir den utløp, selv i ganske enkle skritt.

Selv om teknikken er tydelig i dette klippet er vi ikke sikker på at det er verdens beste dans. Sigrid er makeløs og hun har en vidunderlig veltrent tangokropp, mens Mazen nok ikke er like sterk (vi digger imidlertid begge dansere, og som lærere er de helt fabelaktige. De er blant våre viktigste forbilder selv om vi ikke har tatt undervisning av dem på flere år). Hva vi håper med diskusjonen av dette klippet er at vi skal få en større forståelse for hva bevegelsesdynamikk kan handle om. Nå er det mildt sagt på tide at vi kikker på det:

Hvis vi nå ser på to dansere som Miguel Zotto og Milena Plebs er bildet et helt annet. Vel, det skal være noe helt annet fordi de er klassiske dansere i en salon-stil eller i noe som ligner på Villa Urquiza. Dessuten er de meget erkjente dansere. Likevel synes vi at deres dans er tam i forhold til hva vi så med Mazen og Sigrid. Det er ingen spennende bevegelsesdynamikk mellom dem. Vi ser to helt parallelle akser som beveger seg synkront. Vi ser derimot ikke hvordan disse to aksene blir til en symbiotisk kropp.

Nå er det sikkert noen mer klassisk orienterte lesere som er ganske irriterte. Det er sikkert flere som antar at vi prøver å slå et slag for tango nuevo fremfor klassisk tango, og at vi prøver å si at nytt er bedre enn gammelt. Slik er det imidlertid ikke. Se på dette klippet med Javier Rodriguez og Andrea Missé (hvis du, nettopp som oss, irriterer deg over at dette klippet fra 2007 er i sepia bør du svelge din irritasjon – det er en av de vakreste dansene vi overhodet har sett fra verdens beste klassiske dansere):

Ja, dette er klassisk, men dansen er dynamisk til tusen. De leker og spiller hele tiden på en balanse som de deler. I den klassiske tangoen er det mye mer energi ”innover”, altså hvor trykket mellom kroppene øker. Her ser vi likevel flere eksempler på hvordan de bruker kraft som går i motsatt retning, altså hvordan de beveger seg mot colgadaer eller colgada-lignende repertoar.

Selv med en erkekonservativ danser som Thierry le Cocq og hans partner Alessia Lyndin finner vi disse dynamiske bevegelseskvalitetene. I utgangpunktet er dette en milonguero-stil, altså en stil hvor danserne stort sett aldri slipper sin tette abrazo. Dessuten har Thierry en tendens til å bli rimelig dogmatisk på en del områder når han underviser, men det er likevel interessant å merke at selv han underviser mange prinsipper som like gjerne kunne kommet fra dansere i nyere stiler. Eksempelvis snakker han om hvor man tar kraften i en åpen abrazo på en måte som like gjerne kunnet kommet fra Sigrids eller Mazen munn.

La oss helt til sist nok en gang understreke at vi her taler om en teknikk som kan brukes uavhengig av om man anser seg å være en klassisk danser eller en nuevo-danser. Det handler om hvordan vi beveger oss på gulvet uansett hvilket repertoar vi beveger oss med eller hva slags stilistiske trekk vi krydrer dansen med.

Hvis vi, altså Anne Marit og Magnus, var tvungne til å definere oss som dansere ville vi sagt at vi er nuevo-dansere. Likevel øver vi oss mer på klassisk teknikk enn hva vi øver på den store og ekstravagante nuevo-teknikken. Vi tror at det er den beste måten å utvikle oss som dansere, uansett hvilken stil vi ønsker å bruke for å uttrykke vår bevegelsesglede.

Vi mener også at det omvendte gjelder, altså at klassiske dansere ikke bare bør men nærmest utvikle seg som nuevo-dansere for å ikke stagnere som klassiske dansere. La oss fortelle om et mindre bra tangomiljø vi har møtt. Vi var på åtte til ti milongaer i en nord-amerikansk storby, og vi ble minst sagt forbauset over hvordan det er mulig at et så stort miljø var så enhetlig. Til tross for at det fantes en rekke aktører i byen ble det bare danset klassisk tango. Nivået på dansen var imidlertid begredelig. Vår diagnose er at danserne ikke kan bevege seg fordi de har øvd på en statisk teknikk uten å utfordre sin bevegelsesenergi. Nuevo-teknikken er overlegen den klassiske dansen når det gjelder å produsere kraft. På den andre siden gir den klassiske tangoen en presisjon og en grunnleggende forståelse for dansen som den som bare danser i nuevo-stil aldri kan få. Konklusjonen av dette er at vi mener at de mest uttrykksfulle danserne behersker den motsatte leirens teknikker. Vi mener at den klassiske tangoen bidrar med en presisjon som en komplett danser må ha, og den nyere tangoen oppfordrer danserne til å bevege seg dynamisk og kraftfullt.

La oss avslutte med to klipp fra et par som kan inkarnere de to teknikkene. Det handler om Mariana Montes og Sebastian Arce. Her bærer mildt sagt både musikken og dansen deres preg av en teknikk som er plassert i nyere tid.

Vel, vi mener at forutsetningen for at de skal kunne danse med denne tekniske beherskelsen er at de også er fabelaktige klassiske dansere. Nuevo-dansere uten en grundlig klassisk skolering tenderer til å bruke krydrene som dansens hovedingrediens. Resultatet er en rykkete dans. Disse to presterer derimot noen helt utrolig presise klassiske danser, slik som denne milongaen:

Forresten, det var så vanskelig å velge klipp med dem at her kommer ytterligere en milonga med Mariana Montes og Sebastian Arce. Legg merke til deres rytmikk. De er verdensledende på å danse presist når det går fort. Dessuten er det mye polyrytmiske finesser i deres dans, altså ”fler-rytmikk”. Det betyr at en av dem danser til en rytmisk figur og den andre til en annen. Nå er det nok med prat. Her kommer det siste klippet og her avsluttes også artikkelen:

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *