Nok et forsøk

av / søndag, 02 januar 2011 / Fra Dansere og teknikk, Hva er argentinsk tango?, Nuevo, Teknikk

Nok et forsøk

Selv om man har danset tango i omtrent hundre år er tangoen av i dag et moderne påfunn. Tidlig på 1990-tallet var det nemlig noen karer i Buenos Aires som bestemte seg for å finne ut av hva som var mulig å gjøre med tangoen. De stiftet den såkalte ”Tango Investigation Group”. De som initierte arbeidet var Fabian Salas og Gustavo Naveira, hvorav den sistnevnte er den absolutt viktigste for oss i dag. Salas har ikke den kunstneriske integriteten til å måle seg opp imot Naveira, og derfor er det Gustavo Naveira som framstår som bevegelsens fyrtårn. De som har studert musikkhistorie vet at det finnes en komponist som står over alle andre når det gjelder å influere musikkhistorien. Beethoven satte dagsordenen for hele 1800-tallet. Selv de som tok avstand fra ham relaterte med nødvendighet til ham fordi de var tvunget til å prøve å være anti-Beethoven. Gustavo Naveira er vår tids Beethoven. Hvis vi gjør en meget enkel tegning av tangolandskapet i dag finner vi klassiske dansere, og vi finner de som danser i en nyere stil, en såkalt Tango Nuevo. Stilene er meget forskjellige, men vi kan si at de er begge er ulike svar på samme spørsmål.

Grunnen til at vi sier at tangoen av i dag er et moderne påfunn er at Naveiras (og Salas’) tangoundersøkelser har gjennomsyret dansen til den grad at det i dag ikke er mulig å snakke om en klassisk danser som ikke på en eller annen måte er influert av Naveira. La oss se et klipp med to klassiske dansere før vi går dypere inn i hva tangoeksperimentet var for noe.

Javier Rodriguez og Andrea Missé er de mest kjente konservative danserne vi har på den internasjonale tangoscenen. Med en forenkling av tangoens teknikker i klassisk- og i Nuevo-stil er det to ting som skiller dem. For det første er det repertoaret, og for det andre er det hvordan danserne kommuniserer repertoaret. La oss begynne med det siste.

I den klassiske tangoen er det to parallelle akser som danser med hverandre. I Nuevo-tangoen er det to dynamiske akser som stadig er på vei fra hverandre eller imot hverandre. Man arbeider hele tiden med motkrafter, uansett om disse handler om at danserne komprimerer den bevegelsesenergien som finnes imellom dem eller om det handler om at de er på vei fra hverandre og dermed må holde seg fast for ikke å miste hverandre. Vi kunne si at i den nyere tangoen går danserne konstant inn og ut av små colgadas og volcadas.

Repertoaret i klassisk og nyere tango er forskjellig av to ulike grunner. For det første vil Nuevo-tangoens dynamiske teknikk skape ny repertoar i seg selv. Den åpner for nye muligheter som ikke fantes i den mer statiske klassiske abrazoen. For det andre gikk tangoundersøkelsene ut på å katalogisere alle mulige tangotrinn.

Se på dette klippet med Gustavo Naveira og hans partner Giselle Anne:

Når det gjelder den dynamiske teknikken må vi betrakte disse to danserne som meget konservative. Kanskje er det naturlig. De har tross alt mer eller mindre skapt stilen. Det er mange dansere av i dag som trekker Nuevo-teknikken mye lengre enn disse to gjør. Vi vil se på flere eksempler i disse artiklene på hvordan slik teknikk arter seg, men bare ta en kikk på dette fotografiet. Ikke bare er det et spektakulært foto, men det trekker teknikken til dens ytterste konsekvenser.

Pablo Inza og Eugenia Parilla i makeløs posisjon viser kjernen i hva tango nuevo dreier seg om

La oss likevel se hvordan Gustavo og Giselle danser forskjellig fra Javier og Andrea. Se sekvensen etter 37 sekunder hvor Giselle står på ett bein. Se hvordan arbeidet i luften forutsetter at de stadig går inn og ut av den jevne balansen de har i to parallelle akser. De er hele tiden på vei, enten det er mot eller fra hverandre. Det er også noe lekent over de to som vi ikke så i alvoret til Javier og Andrea. Se for eksempel hvordan de slipper hverandre i korte øyeblikk, og hvordan Giselle på flere steder i dansen pivoterer en runde uten at de holder en fast abrazo. Hvis vi tenker tilbake på den mer korrekte stilen til Javier og Andrea synes noe slikt å være helt utenkelig. Enda verre, eller tydeligere, eller bedre – hvordan vi nå velger å se det hele – blir det når Gustavo etter et minutt sparker mellom Giselles bein, eller når han halvminuttet senere slår vekk hennes bein i hvert eneste trinn. Slik repertoar eksisterte helt enkelt ikke på slutten av 80-tallet, og eksemplene er mange på hvordan dette er nyskapende.

Hvis vi nå med lupe blikker tilbake på Javier og Andrea ser vi at de tidvis går inn og ut av hverandres akser, men det er langt mer subtilt. Repertoaret er langt mer spenstig enn det ville vært hvis de hadde skapt denne dansen på 80-tallet, for ikke å nevne hvor forskjellig det hadde vært på 50-tallet. Grunnen til at vi nevner 50-tallet er at den såkalte Ville Urquiza-stilen som de danser har sine røtter i 40- og 50-tallet.

Kanskje er det slik at når vi stiller opp gammel mot ny tango så skaper vi et fiendebilde av historien som er fiktivt. Vi skaper en ikke-eksisterende stråmann som vi slår mot. Forstå oss rett, Javier og Andrea er helt vanvittig fantastiske, men poenget er at selv de mest konservative dansere står under Beethovens – unnskyld, Naveiras – innflytelse.

La det også være sagt og tydelig understreket at vårt forsøk til å innringe hva Tango Nuevo handler om er sterkt forenklet. Likevel mener vi at det er en hel del hold i disse tankene, og vi ønsker å vise i flere artikler hvordan disse forenklingene arter seg. Vi vil særlig diskutere teknikken med to dynamiske akser (se neste artikkel: «Det ubalansertes balanse»). Vi må også si at det vanligste er å gi Naveira erkjennelse for hans utvidelse av tangorepertoaret heller enn for de tekniske nyvinningene vi nevnte. Nå er det nok med forbehold. La oss se i nok en artikkel hva nyere tango kan handle om.

TOP