Løping for tangodansere

For en tangodanser er det mange gode grunner til å lese Christopher McDougalls Born to Run. I tillegg er dette et av de mest velskrevne stykkene journalistikk vi har lest. Du må imidlertid lese noen avsnitt før vi kommer til dens tangorelevans.

Rammefortellingen er slik: McDougall får store smerter av å løpe. Gi opp! Gjør noe annet isteden for å løpe, er rådene han får fra fysioterapeuter og noen såkalte eksperter på løping. Menneskekroppen er angivelig ikke skapt for å løpe med. Som idrettsjournalist får han i oppdrag av Runner’s World å reise til Mexico for å gjøre en reportasje om Tarahumara-folket. For disse er løpingen helt sentral i kulturen, og når de først løper så holder de gjerne ut langt mye lenger enn en marathon. Hvordan er det mulig å løpe disse strekningen uten at føtter, knær og hofter kollapser, særlig tatt i betraktning at deres fotbekledning er meget enkel? McDougalls svar er fascinerende så vel i innhold som i formidling. Tarahumara-folket er fortellingens nav, men veien går også via ultramarathon-miljøene, toppidrettstrenere, vakre menneskeskildringer og en god del forskning.

Her er så noe av hva McDougall fant ut av. I begynnelsen av 70-tallet ”oppfant” Nike den moderne løpeskoen. Man begynte å putte forskjellige typer av teknologi inn i fottøyene for å gjøre løpingen enklere samt for å skåne idrettsmenneskenes kropper. Faktum er at det ikke finnes tilforlatelige studier som viser at gassputer som automatisk justeres med hjelp av mikrochip har noen positiv effekt på løperens velbefinnende. Det er heller slik at de såkalte teknologiske nyvinningene på joggeskoens område som begynte å se dagens lys i begynnelsen av 70-tallet, var begynnelsen på en epidemi av løprelaterte skader. Faktisk er det regelen heller enn unntaket at en løper har eller har hatt skader en kort tid tilbake.

Problemet er at de fleste løpesko frarøver foten muligheten til å fungere slik den er biomekanisk skapt (j.fr. dette med hvordan vi mener at høye hæler gjør det samme – referanse finnes i slutten av artikkelen). Fothvelvet fungerer som en hvilken som helst bue. Det er nettopp den frittstående bueformen som gjør en bue (les: foten) sterk. Hvis du prøver å hjelpe en bue gjennom å bygge opp under den vil den miste styrke. Dette skjer på to måter som allerede er antydet. Det første skjer helt umiddelbart gjennom at foten mister sin funksjon. Denne forandringen i funksjon har langsiktige konsekvenser. Etter lang tids ”hjelp” har muskelatrofien (forvitringen) gått så langt at alskens problemer begynner å gi seg til kjenne.

Vi regner med at våre tangolesere nå har grepet poenget, men for å gjøre det tydelig nok så prøver vi å si noe om at de færreste av oss har sterke nok føtter. På den ene siden er vi ikke nær vår optimale balanse fordi vi ikke lar fotens 26 ben (en fjerdedel av kroppens alle ben!), 33 ledd og over 100 muskler, sener og ligamenter billedlig og bokstavelig danse slik de er skapt for å brukes. På den andre siden er det mange av oss som drar på oss skader i føtter som vi eventuelt relaterer til tango, men som kan skyldes en mer allmenn ”fotmisbruk”. Vi mener at det er minst like viktig å sørge for en sunn fothelse ved siden av tangogulvet som å gjøre hva du kan når du danser. Løping og løpesko er en ting, men det er vel slik at for de fleste av oss er føttene blitt til noe rart som stikker ut av kroppens lengst ned mot bakken. Imidlertid er foten meget intrikat skapt, og vi er ikke i nærheten av å bruke dens potensiale.

McDougall gir ikke oppskriften for hvordan du skal komme i kontakt med føttene igjen, men han gir utallige argumenter og framfor alt en usedvanlig vakker historie som sier noe om nødvendigheten av å trene føttene. Å gå barfot, bruke tynnere og mer fleksible såler eller til og med barfotsko er selvfølgelige løsninger. Imidlertid er det slik at mange av oss allerede har et så problematisk forhold til våre føtter at det kan gjøre vondt bare av å stå barfot på et noenlunde hardt underlag. I slike tilfeller krever det mye ettertanke, lytting til kroppen og forsiktig framgang for å ikke miste motet og resignere.

Det er ikke slik at du trenger å lese Born to Run for å finne frem til denne kunnskapen. Fakta opptar kun en liten del av boken. Isteden handler den framfor alt om menneskene og om løping som en nærmest åndelig aktivitet. Samtidig er McDougall som sagt en makeløs journalist. Han har humor og et språk som blandes med en dramatisk teft som gjør dette til en poetisk thriller. Vi mener ærlig talt at flere av løpene han beskriver er mer spennende enn å se den ekte varen. Dessuten beskriver han ultraløpingens estetikk så vakkert at boken vil gi mange tårefylte øyeblikk selv om du er fullstendig uinteressert i idrett.

Les også vår artikkel om “Føtter, anatomi og sko”
Sjekk også vår artikkel om hva Erik Dalton hadde å si om temaet føtter og høye hæler.

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.